«Til rors, Columbus» av Gunnar Reiss-Andersen

Helene Uri er språkviter og en av våre ledende forfattere. Hun har skrevet en lang rekke bøker for barn, ungdom og voksne. Uri store gjennombrudd kom med romanen «De beste blant oss». Nå i vinter er hun aktuell med romanen «I mitt lune hi».

Du kan høre podkast-episoden i Bokpodd1 der du hører podkast eller på Spotify her.

Helene Uri begrunnet valget av favorittdikt slik: «Til rors, Columbus» er et dikt jeg muligens hadde på pensum da jeg var nitten og studerte nordisk, og det er iallfall et dikt som Lars Saabye Christensen refererer til i Amatøren – men jeg tror jeg måtte bli en godt voksen kvinne før jeg lærte å sette pris på det.

Gunnar Reiss-Andersen

Gunnar Reiss-Andersen (1896 – 1964) var en av det forrige århundrets mest populære norske lyrikere. Han debuterte allerede i 1921. Hans lyrikk var i begynnelsen tradisjonell i formen, men den utviklet og fornyet seg gjennom krigsårene og i etterkrigstiden.

«Til rors, Columbus» kom ut i diktsamlingen Himmelskrift (1949).

Til rors, Columbus

Det har vært år da døden syntes fjern.
Nå går han over jorden kledd i jern.
Nå lever han som nødeløs fortrolig
og fryktet venn med bolig i min bolig.
På ruten hører jeg ham stundom ripe
når høstnatt-vinden tuter som en ulv,
og stundom går han som en månestripe
sin stille vandring over vegg og gulv.

Det står på rommet mitt en gyngestol
fra jeg var barn. Den står og vugger sol
og vind og ingenting, når vinden strømmer
inn gjennom vinduet, - og nattens drømmer.
I dag, en høstmorgen, da solen hvittet
de lysblå veggene, sto vinden inn….
I barnestolen hadde døden sittet
i hele natt mens det var måneskin.

Der vugger stolen, lett og lav og trang….
Jeg vet at vinden satte den igang.
Men det har rett det bleke nattegyset
som ennå dveler her i morgenlyset…..
Ja, skuten krenger, ankeret er lettet, ----
et stort usynlig seilfang er satt inn.
Mitt halve jeg står alt med blikket rettet
Mot horisonten …..Vi får mere vind.

Men døden – Ja, han krever liten plass,
en liten barnestol, en månestrime.
Men en gang, -- ingen kjenner natt og time,
skal døden bre seg tungt på min madrass,--
jeg, lett og smal, skal finne nattely
i barnestolen, i en månestrime . . .
En natt, -- og ingen kjenner natt og time ….
Til rors, Columbus, i det bleke gry!