«Storbynatt» av Rudolf Nilsen

Nina Lykke er prisvinnende og bestselgende forfatter. Hun er kjent for sin satiriske fremstilling av den norske middelklassen. I høst er hun aktuell med romanen Hvor er de voksne?

Du kan høre henne snakke om den og om forfatterskapet sitt i Bokpodd1 der du hører podkast eller på Spotify her.

Nina Lykke begrunner hvorfor hun valgte «Storbynatt» av Rudolf Nilsen som sitt favorittdikt slik: «Jeg har vokst opp i byen og kjenner så godt igjen stemningen han beskriver. Å gå rundt i noe som er skapt av menneskehender, å lytte til byens monotone sus, jeg synes bare det er så fint. Spesielt nest siste strofe:

"Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet»

Rudolf Nilsen

Rudolf Nilsen (1901–1929) var kjent for sin arbeiderklasse-diktning. Han debuterte i 1925 med diktsamlingen På stengrunn, og rakk kun å utgi denne og På gjensyn i 1926 før han døde 28 år gammel. Den tredje diktsamlingen, Hverdagen, ble utgitt etter hans død.

Ved siden av «Nr. 13» er «Revolusjonens røst» hans mest kjente dikt. Det ble publisert i På gjensyn.

«Storbynatt» er hentet fra På stengrunn. Her er det hentet fra Samlede dikt som du kan kjøpe hos Norli her.

Storbynatt

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høie buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høit over
de mange buelampers hvite skinn.
Som en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellem vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme,
og henger ved mig som en sulten klegg.

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Det direr av en lys jeg skulde kjenne…
Og prikken blev en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
langt inne mellem disse tause hus.
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje
slår byen ut sitt monotone sus.

Og varm av lykke går jeg her og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av menneskehender –
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her visker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.