«Stenen» av Olaf Bull

Erik Fosnes Hansen er en av våre fremste forfattere. Han debuterte som 20-åring med romanen Falketårnet i 1985. Med romanen Salme ved reisens slutt fra 1990 som handlet musikerne som spilte på Titanic fikk Fosnes Hansen et stort internasjonalt gjennombrudd.

Om natten er jeg i Kina

I mars gir Fosnes Hansen ut sin aller første novellesamling: Om natten er jeg i Kina. Jeg har hatt gleden av å lese den og kan love en original og svært god samling. Her er Cappelen Damms omtale om boken på Norli.no:

«En mann våkner etter narkose, og en venn han ikke har sett på mange år står ved sengekanten. Et par inviterer til middagsselskap der et drama utspiller seg uten at gjestene enser det. En snøstorm tvinger den unge mannen til å søke ly hos en ukjent. Hver av disse novellene byr på spenning, uventede vrier og mellommenneskelige brådyp i et sylskarpt, mesterlig språk. Menneskenes dobbelthet kommer til syne i fortellinger om lengsel og forelskelse, vennskap og vold, samt sviende bedrag og selvbedrag.»

Ut på tur med dikt

Erik Fosnes Hansen ga følgende begrunnelse til Bokpodd1 om hvorfor «Stenen» av Olaf Bull er hans favorittdikt:

«Jeg har så mange yndlingsdikt, og er dessuten god til å huske ting utenat. Det gjør at jeg alltid har med meg et lite lyrikkbibliotek når jeg er ute og går tur. Veldig kjekt å ha. Da resiterer jeg vers for meg selv – fra Ibsen til Prøysen, fra Rudolf Nilsen til Lars Saabye Christensen – alt etter rytmen og tempoet jeg går i den dagen. Sånn holder man utenatlærte ting vedlike.

Et dikt jeg ofte kommer tilbake til, er Olaf Bulls store og majestetiske dikt om uroen, «Stenen», fra 1909. Det er betegnende for Bulls eget, vanskelige sinn og nokså tragiske liv – men sier vel også noe allment om menneskets natur; det alltid strebende, det alltid urolige.»

Olaf Bull

Olaf Bull (1883 – 1933) var en av de betydelige norske dikterne tidlig på 1900-tallet. Hans dikt var preget av uvanlig følsomhet og store kunnskaper, og samtidig av hans egen angst og depresjon.

Bulls mest kjente dikt er «Metope», som innledes med den kjente setningen: «Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!».

Stenen

Jeg var i den yderste evighed,
bagom de synlige fjerners brand –
da var det, at nogen imod mig skred
frem paa en ukjendt stjernes rand.

Nogen, som bøiet sig frem og lo
bag slør, som hyllet dens hoved til,
og holdt en sten i sin ene klo
og hviskede kold og mild:

«Jeg slipper en sten i himmelrunden,
den golde sten, jeg her dig tér;
i næste sekund er den forsvunden;
den aflader aldrig at falde mer.

Begriber du, usle, hvad jeg gjør?
Jeg drypper en faldende sten i dit sind;
jeg saar i dit væsen en uro ind,
en uro, som aldrig dør.

Hvorhelst du forbrænder i lysets haller,
i elskov hos kvinder, blandt vaarhvide buske –
Stenen, som samtidig falder, falder
i ødets mulm, skal du huske – –
– – – – – – –

Og billedet brast, og jeg sænkedes ned,
ned paa min seng – jeg vaagnet i sved;
i bølger av iskold stjernedugg
hamret mit hjerte, hug i hug –

Men drømmen forblev i mit hjertes nat;
fra ungdom til moden alder
søgte mit sind forgjæves at gribe
den sten, som bestandig falder –

– – – – – – – –