«På Veitvet igjen» av Gene Dalby

Gard Sveen brak-debuterte i 2013 med kriminalromanen Den siste pilegrimen, som ikke bare fikk Rivertonprisen, men også Glassnøkkelen prisen for beste nordiske krimroman, Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut – og den danske Palle Rosenkranz-prisen for årets beste krimroman. Det har ingen andre forfattere klart, selv ikke Jo Nesbø.

Nå i vår er han aktuell med Skalpjegeren. Du kan høre ham snakke om den og hele forfatterskapet der du hører podkast eller her på Spotify.

Gard Sveen begrunnet sitt valg av dikt slik:

«Mitt første møte med "punk-poeten" Gene Dalby var i 1980-årenes avis-spalter og i de sagnomsuste norsktimene på salige Manglerud videregående skole. Han var naturlig vevd inn i 1980- og det tidlige 1990-tallet, som en slags lyrisk talsmann for en tid, en motkultur og en by som forlengst er borte. Og finnes det noen som med så få riss kan gjenskape følelsen av å ha vokst opp i en av drabantbyene? Neppe.»

Gene Dalby

Gene Dalby debuterte i 1979 med Linedanser på piggtråd. Åpningsdiktet i debutsamlingen heter «Punk», og Dalby ble på denne tiden oppfattet som en «punk-poet» med dikt om fremmedgjøring og aggresjon. Han har siden befestet sin stilling som kortprosaist og lyriker med 12 diktsamlinger til. Den siste kom ut i 2002. Dalbys lyrikk er ordknapp, glassklar og direkte.

Gard Sveen valgte seg «På Veitvet igjen» som sitt favorittdikt, og det er hentet fra samlingen Rå som kom ut i 1994

På Veitvet igjen

Jeg går de krappe drabantbyveiene
Gatelyktene er globusblå
Regnet et stille glassperleforheng
Det lukter lyn og løv

Bak et vindu på gløtt
Ligger jeg med tommelen i munnen
Alle kropper er bylter som dufter
Våre hoder rullet inn i søvnens bandasjer