«Hvorfor jeg ikke er maler» av Frank O’Hara

Lars Elling er en av landets ledende billedkunstnere. Mange kjenner ham også som dommer i Portrettmesterskapet på NRK og han har også stor suksess som forfatter. I høst er han aktuell med sin tredje bok Nei, dette husker vi.

Du kan høre podkast-episoden med Lars Elling der du hører podkast eller på Spotify her.

Det er kanskje naturlig at maleren og nå også forfatteren Lars Elling har valgt seg det morsomme og fascinerende diktet «Hvorfor jeg ikke er maler» av Frank O’Hara. Elling mener det «handler om poetens relasjon til maleri som disiplin og forskjellene og likhetene mellom ord og bilder. Jeg liker det spesielt godt i oversettelsen fordi ordspillet orange/appelsin går tapt og tvinger meg til å se en farge istedenfor frukt.»

Frank O’Hara

Frank O’Hara (1926 – 1966) var en amerikansk poet, forfatter og kunstkritiker som var en sentral del av New Yorks kunstmiljø på begynnelsen av 60-tallet.

Han var også forfatter av skuespill, og var kunstkritiker ved siden av arbeidet som museumskurator på Museum of Modern Art i New York. O'Hara var en samlingsskikkelse i det kunstneriske miljøet i byen, og sammen med en del andre poeter dannet han det som ble kalt New York-skolen, forfattere som brøt med det høylitterære hegemoniet i amerikansk lyrikk.

O'Haras dikt er preget av bevegelighet, av storbyens kreative impulser, av skjønnheten som oppsto i det nye som skjedde. Han hadde et avslappet forhold til sin egen poetiske produksjon og publiserte kun 107 dikt i bokform, mens resten av hans 813 dikt ble gitt bort til venner eller forlagt i skuffer og skap.

Etter hans død ble The Collected Poems of Frank O'Hara utgitt med etterord av John Ashbery. Den norske utgaven ved Jan Erik Vold har et etterord med dateringer og kommentarer til de enkelte diktene. Boken heter på norsk «Solen ute på Fire Island». Der står også Lars Ellings favorittdikt:. «Hvorfor jeg ikke er maler».

Du kan kjøpe «Solen ute på Fire Island» på ARK her.

Hvorfor jeg ikke er maler

Jeg er ikke maler, jeg er poet.
Hvorfor poet? Jeg ville mye heller
være maler, men er det ikke. Ta fyr

som Mike Goldberg, han har nettopp
begynt på et maleri. Jeg stikker innom.
«Slå deg ned og ta en drink,» sier
han. Jeg drikker, vi drikker. Jeg ser
opp. «Du har SARDINER i bildet.»
«Ja, det måtte være noe der.»
«Hm.» Jeg går, dagene går
og jeg stikker innom igjen. Bildet
går sin gang og jeg går, dagene
går. Jeg sikker innoom. Bildet er
ferdig. «Hvor ble det av SARDINER?»
Alt som står igjen nå er
bokstaver. «Det ble for mye,» sier Mike.

Men jeg? En dag tenker jeg på en
farge: appelsin. Jeg skriver en linje
om appelsin. Snart er det en
hel side med ord, ikke linjer.
Og en side til. Det skulle ha vært
så mye mer, ikke om appelsin, om
ord, hvor grusomt appelsin er,
livet er. Dagene går. Det er til og med
på prosa, jeg er en ekte poet. Diktet
er ferdig, og ennå har jeg ikke nevnt
appelsin. Det er tolv dikt. Jeg kaller
det APPELSINER. Og en dag på et galleri
ser jeg Mikes maleri. Det heter SARDINER.