«Den omvendte skapelse» av John Ylvisaker

Ketil Bjørnstad har valgt seg det svært mørke og sterke diktet «Den omvendte skapelse» av den amerikanske sangeren John Ylvisakers som sitt favorittdikt.

Stor ildfulll eksplosjon

Amerikanske John Ylvisaker er kjent som lutheranernes svar på Bob Dylan. Han er mer songwriter enn ren poet i Pete Seeger-tradisjon.

Ketil Bjørnstad fikk denne oversettelsen som er gjendiktet av Olaf Hillestad gjennom Kjetil Bjerkestrand og Erik Hillestad. Det ble lest opp av datteren til Frode Alnæs før han fremførte Messe for en såret jord i Nordlandet Kirke i Kristiansund den 21. september.

Hør podkast-episoden med Ketil Bjørnstad på Spotify her.

Den omvendte skapelse

Ved tidenes ende utslettet mennesket det paradis som ble kalt jorden. Jorden hadde vært et godt sted å bo inntil menneskets ånd for over den og ødela alt.

Og mennesket sa:
Det blir mørke
Og det ble mørke. Og mennesket elsket mørket og kalte mørket sikkerhet Og mennesket delte seg i raser og klasser og religioner.
Og det ble aften, men ingen morgen på den syvende dag før den siste.

Og mennesket sa:
Det blir et sterkt regime til å kontrollere oss i vårt mørke!
Det blir militærmakt så vi kan drepe hverandre effektivt.
La oss slå ned dem som taler sannhet, for vi elsker vårt mørke.
Og det ble ingen aften og ingen morgen på den sjette dag før den siste.

Da sa mennesket:
Det blir raketter og bomber så vi kan drepe raskere og lettere.
Og det ble gasskamre og krematorier for at det skulle lykkes bedre Og det var den femte dag før den siste.

Og mennesket sa:
Det blir narkotika og andre utveier til flukt,
for våre problemer ødelegger vårt velvære.
Og det var den fjerde dag før den siste.

Og mennesket sa:
Det blir skille mellom nasjonene
så vi kan se hvem som er vår felles fiende.
Og det var den tredje dag før den siste.

Til sist sa mennesket:
La oss skape Gud i vårt eget bilde.
La oss si: Gud tenker som vi tenker, hater som vi hater, dreper som vi dreper. Og det var den nest siste dag.

På den siste dag lød det et stort drønn på jordens overflate Ild herjet den klode som kaltes jorden, og det ble en stor stillhet. Den svartbrente jord hvilte nå i tilbedelse av den ene, sanne Gud. Og Gud så det menneskene hadde gjort.
Og i stillhet blant de rykende ruiner.
Gråt Gud.