Ingeborg Arvolas favorittbøker

I Bokpodd1 fortalte Ingeborg Arvola at «Ringenes herre» var den boken som hadde betydd mest for henne og som hun hadde leste mange ganger.

Ringen fra Ringenes herre

Ingeborg Arvola (f. 1974) debuterte i 1999 med romanen Korellhuset og har siden skrevet en rekke bøker for både barn og voksne, blant voksenbøkene kan Neiden 1970 (2016) og Plutselig varmegrader (2019). Arvolas store gjennombrudd kom med den kritikerroste romanen Kniven i ilden (2022) som hun ble tildelt Brageprisen for, og som raskt ble en bestselger. Høsten 2025 ga hun ut Ulvespor, siste bind i trilogien om kvenske Brita Cajsa.

I Bokpodd1 avslutter jeg hver episode med noen faste spørsmål. Det ene er: Hvilken bok i verdenslitteraturen har betydd mest for deg, og det andre er: Hvilke norske favoritter har du?

Du kan høre hva Ingeborg Arvola svarte på slutten av Bokpodd1-episoden der du hører podkast eller på Spotify her. Du får også kort-versjonen av tipsene her på nettsiden til Bokpodd1.

Ringenes herre

I motsetning til de fleste andre mente Ingeborg Arvola forfatterne i Bokpodd1 at det var lett å trekke ut én bok fra verdenslitteraturen:

«Den er enkel. Det er Ringenes herre av J. R.R. Tolkien. Jeg tror det er fordi den har fulgt meg gjennom hele livet. Den er knyttet til så mange fine stunder for meg, og jeg syns den fortellinga er så storslått og varm og spennende.

Anne B. Ragde, Torill Brekke og Herbjørg Wassmo

Blant norske favoritter mente Ingeborg Arvola at hun hadde: «to retninger, de gode historiene og bare lese gode romaner. Da er det Berlinerpoplene-serien av Anne B. Ragde. Jeg syns det er den beste serien vi har i Norge. Så har jeg Sara til Toril Brekke, en historisk roman som er fantastisk bra, og så er det kruttet til bøkene til Herbjørg Wassmo. Det er også de bøkene fra Finnskogen av Britt Karin Larsen. Alle de bøkene er forskjellige, men for meg er de på samme sted. Jeg er glad i å lese dem.

På den andre siden er det de litt friere og mer fabulerende forfatterne som Gert Nygårdshaug, Tor Åge Bringsværd, Hans Sande og den Klagen til Inghill Johansen som treffer meg på en helt annen måte. Jeg blir også veldig glad av at litteratur er sånn.»